Historien om Chito-ryu karate-do

- moderne karate med lange røtter

Karate består av nærmere 200 anerkjente stilarter, alle mer eller mindre ulike, og med varierende utbredelse. I Japan er Chito-ryu en av de mellomstore stilene med vel 100 dojoer spredt over hele landet, inkludert Okinawa. På verdensbasis har Chito-ryu vokst sakte men sikkert fra tidlig på 1950-tallet, og finnes nå i mer 20 land spredt i alle fem verdensdeler. Chito-ryu kom til Norge i 1992.

GRUNNLEGGEREN TSUYOSHI CHITOSE

Tsuyoshi Chitose ble født 18. oktober 1898 i bydelen Kume i Naha på øya Okinawa. Familien hans hørte til overklassen og Gua Chinen, som Chitose opprinnelig het, hadde fornemme forfedre. Bl.a. var bestefaren ingen ringere enn karatelegenden Soken Bushi (krigeren) Matsumura som hadde vært sjef for livgardene til tre av øyas konger.

 

Ungdomsbilde av Chinen (til venstre)

I Naha begynte Gua Chinen å trene toudi, den tids navn for karate, under Aragaki (1840-1918), bare 7 år gammel. Aragaki var en av tidens mest respekterte instruktører, og mange kjente utøver gikk i lære hos ham. Kanryo Higashionna (1853-1915), grunnleggeren av Naha-te tradisjonen, Chojun Miyagi (1888-1953), grunnleggeren av Gojo-ryu, Kenwa Mabuni (1889-1952), grunnleggeren av Shito-ryu og Gichin Funakoshi (1868-1957), den japanske karatens far, var alle elever hos Aragaki. Hos Aragaki lærte Chinen Shihohai, Niseishi og Sanchin, i tillegg til at han trente bo-jutsu (stavteknikk).

        Aragaki

Den legendariske Chotoku Kyan (1870-1945) var likevel den instruktøren Chinen satte høyest og som vi finner de sterkeste tekniske spor av i dagens Chito-ryu. Kyan er kjent som grunnleggeren av en egen tradisjon innen Shorin-ryu karate, og som læremester for en rekke av Okinawas mest kjente karateka. Kyan er også kjent for å ha vært en stor bråkebøtte som foretok hyppige utflukter til Nahas rødlysområde med besøk på tvilsomme etablissement for hasardspill, drikking og det som verre var, gjerne med påfølgende slåssing. Chinen var en ivrig deltaker på disse utfluktene og fikk etter hvert klengenavnet Utfordreren. Chinen holdt nær kontakt med Kyan fra 1920-årene frem til verdenskrigen.

Bilde tatt i 1930-årene på Okinawa. Kyan sittende. Chitose til høyre for Kyan, og   Shiroma ytterst.

Den tredje viktige læremesteren for Chinen var Choyu Motobu (1865-1927). Motobu var førstefødte sønn i en familie med kongelig tilknytning, og han hadde fått opplæring i familiens hemmelige kampkunst kalt ti. Bevegelsene i ti kan virke myke og ligner på folkedans fra Okinawa. I kamp har imidlertid ti fellestrekk med aikido, men utøverne bruker både slag og spark, foruten unnvikelses-, låse-, kaste-, feie-, fall- og kveleteknikker. Gjennom Motobu har slik teknikk fått en viktig plass i Chito-ryu.

Chinen vokste opp før stilartene så dagens lys, og mens det var vanlig å trene hos ulike instruktører samtidig i full åpenhet. Foruten de tre nevnte instruktørene, hadde Chinen anledning til å trene med en rekke andre kjente instruktører. Bl.a. trente han hos Higashionna i en periode før denne døde i 1915. Videre trente Chinen hos Hanashiro (1869-1945), og lærte bl.a. den lite kjente og vanskelige kataen Ryusan hos ham.

Chinen nøyde seg ikke med å oppsøke ekspertene i karate. Han trente òg med flere velrenommerte instruktører i kobudo: med Chinen (1842-1925) i Yamani-ryu bo-jutsu, med Kinjo (1841-1921) i politiets teknikker for arrestasjon, med Maezato og Kojo (1849-1925) i sai, nunchaku, tonfa og eku. På 1930-tallet i Tokyo trente han med den berømte instruktøren Yabiku (1878-1945) i sai, nunchaku og tonfa.

Bilde fra 1930-årene på Okinawa. Chinen helt til venstre med skolebarn.

Etter at Chinen var ferdig med videregående skole, reiste han bare 17 år gammel til Kyoto for å bli tatt opp på universitetet der. Det lykkes han ikke i, men i følge flere kilder holdt han ved denne anledning dét som skal ha vært den første offentlige demonstrasjon av karate på den japanske hovedøya. Tilbake på Okinawa livnærte han seg som lærer i barneskolen i en del år. I mars 1922, i forbindelse med at kronprisen av Japan besøkte Okinawa, deltok Chinen i en større demonstrasjon av karate og fikk hilse på den fremtidige keiser Hirohito.

Men han deltok fortsatt i utfluktene med Chotoku Kyan, noe som til slutt fikk så alvorlige følger at Chinen fant det best å forsvinne til hovedstaden Tokyo hvor han tok navnet Tsuyoshi Chitose. I en periode måtte han tjene til livets opphold som rickshaw-fører, men han var heldig og ble venner med rikfolk som hjalp ham. Senere ble han tatt opp på medisinstudiet ved universitetet i Tokyo. I årene som fulgte, endret han vesentlig på sin livsanskuelse og angret dypt på sin ville livsførsel på Okinawa.

I studietiden og senere mens Chitose arbeidet som lege i Tokyo, ble han bedt av Gichin Funakoshi om å undervise karate. Dette skjedde bl.a. på Keio-universitetet der Funakoshi startet Japans første universitetsklubb for karate. Chitose var en nær venn av Funakoshi og hans eldste sønn Giei. Han hadde gått i klasse med Funakoshi junior, og Funakoshi senior hadde vært klasseforstander for dem. Selv om Chitose aldri oppsøkte Funakoshi for å lære karate hos ham, hadde han stor respekt for arbeidet Funakoshi gjorde for å få karate til å slå rot i Japan.

1937 på Okinava. Myndighetene har samlet de største mesterne for å drøfte karatens fremtidige utvikling. Foran fra venstre: Kyan, Yabu, Hannashiro og Miyagi. Bak fra venstre: Shiroma, Chitose, Chibana og Nakasone.

Når Japan gikk inn i 2. verdenskrig ble Chitose kalt til tjeneste som militærlege. Han tjenestegjorde bl.a. syd i Kina og i Burma, der han ble syk og siden sendt hjem til Japan. Mot krigens slutt tjenestegjorde han i garnisonen i Kumamoto på Kyushu, den sydligste av Japans hovedøyer.

Etter krigen bosatte Chitose seg i Kumamoto og åpnet sin første dojo i 1946. Et par år senere var han med å starte det første japanske karateforbundet sammen med Funakoshi, Mabuni, Toyama (1888-1966), Konishi (1893-1983) og Yamaguchi (1909-1989). Mot slutten av 1940-tallet giftet Chitose seg og tok til seg det unge pikebarnet som hans kone hadde fra før.

Chitose med Funakoshi til venstre, i Tokyo i 1954.

På begynnelsen av 1950-tallet begynte Chitose å undervise på amerikanske og japanske militærbaser. Dette førte til at han ga opp lege-praksisen og viet seg til karate på heltid.

Bilde fra USA i 1967.

Chitose var svært aktiv i kretsene rundt de ulike japanske kampkunstene og hadde flere celebriteter som nære venner, bl.a. Mifune (judo), Takano (kendo), Nakayama (iaido), Miyagi (goju-ryu karate) og Nakamura (Okinawa kenpo karate). Fra han flyttet til Tokyo trente han flere av de japanske kampkunstene, og oppnådde bl.a. følgende graderinger: 6. dan i judo, 4. dan i kyudo og 4. dan i kendo.

Bilde fra 1960-tallet. Chitose i kendoutstyr.

I 1967 ble Chitose én av få som ble gradert til 10. dan i karate og kobudo av karateforbundet på Okinawa (Zen Okinawa Karate-do Kobudo Rengo Kai). Samtidig fikk han tittelen Hanshi som bare gis til lederen av en anerkjent stilart i karate.

Fra midten av 1950-tallet spredte Chito-ryu seg til USA og Canada, og Chitose foretok flere reiser dit. Den siste var i 1982 da han i en alder av 84 år deltok i en rekke oppvisninger.

O'Sensei poserer fra Ryusan i Nova Scotia i 1982.

Tsuyoshi Chitose døde 6. juni 1984, nær 86 år gammel.

O'Sensei hjemme i honbu dojo i 1984.

OM STILARTEN CHITO-RYU KARATE-DO

Navnet på stilarten er ikke, som mange tror, avledet fra grunnleggerens navn. Chi betyr tusen, og symboliserer den tusenårige tradisjon som stilarten Chito-ryu bygger på. To viser til en epoke i kinesisk historie, og symboliserer den sterke påvirkningen fra kinesisk kampkunst i Chito-ryu. Ryu betyr tradisjon eller stil.

Sammenlignet med de fleste andre japanske karatestilarter skiller Chito-ryu seg ut p.g.a sine naturlige og flytende bevegelser. Chitose mente at mange av teknikkene i karate kunne virke skadelig på helsen, og han la derfor vekt på naturlige stillinger og pusteteknikk. Samtidig la han til grunn at karate må trenes uten aggresjon og med vekt på selvkontroll.

På 1940-tallet utviklet Chitose beskyttelsesutstyr for kamp (bogu), og slikt utstyr benyttes i all konkurranse i kamp innen Chito-ryu. Utøvere fra Chito-ryu deltar også i konkurranser i regi av WKF, og mange har sterke resultater å vise til.

Chito-ryu benytter kata både fra Shuri-te/Tomari-te og Naha-te-tradisjonene. De fleste kataene utføres i sin opprinnelige form slik Chitose lærte dem, med vekt på bunkai. Et særtrekk ved Chitoryu er at hver enkelt kata legger vekt på én bestemt type teknikk, ulik den som finnes i de øvrige kata. Videre er kobudo, og spesielt bojutsu, viktig i Chito-ryu.

Soke Sensei i 1995. Poserer fra Chinto.

I tillegg de offisielle kata i Chito-ryu trener familien Chitose flere eldre kata med klar beslektning til kampkunst fra det sydlige Kina.

CHITO-RYU I DAG

Etter at grunnleggeren døde i 1984 har hans sønn overtatt ledelsen av Chito-ryu. Den nye lederen, som er født i desember 1950, ble pålagt hard trening fra ung alder. Han regnes som en meget verdig etterfølger og har i pakt med japansk tradisjon tatt farens navn. Han er heldig å ha med seg et stort antall instruktører med lang erfaring og graderinger til 7. og 8. dan fra det japanske karateforbundet.

Ledelsen i Chito-ryu er langt fra pågående når det gjelder å spre stilarten. Den som vil bli med i Chito-ryu må legge for dagen en ærlig interesse for karate. Til tross for den avventende holdningen til å spre stilen, har Chito-ryu slått rot i mer enn 20 land, spredt i alle verdensdeler. Det største landet utenom Japan er Canada som har ca 100 klubber. I Europa trenes Chitoryu i fem land.

Inngangspartiet til sohonbu dojo.

Hvert tredje år arrangeres Soke Cup til minne om grunnleggeren. I 1995 ble Soke Cup holdt i Japan med 400 deltakere fra 12 land, inklusive Norge. I 1998 ble Soke Cup holdt i Canada der 18 nordmenn deltok. I juli 2001 ble Soke Cup holdt i Kumamoto i Japan, og 15 nordmenn deltok. Soke Cup i ble holdt i Newcastle i Australia. I 2007 skal Norge og Bergen avholde Soke Cup.

Soke Sensei og Tanaka Sensei fotografert under oppvisning i Soke Cup 1995.

CHITO-RYU I NORGE

Som nevnt kom Chito-ryu til Norge i 1992. Det skjedde ved at kyoshi Shane Y Higashi 8. dan, renshi Micheal Delaney 6. dan og eksilbergenseren Asbjørn Andersen 1. dan besøkte Universitetets karateklubb (UKK) i mars det året.

På oppdrag fra Canada Chito-kai kom shihan Peter Giffen 5. dan til Bergen i august 1992 med det formål å gi privatinstruksjon til hovedinstruktøren i UKK. Hovedinstruktøren i UKK, Rune Ingebrigtsen, hadde 4. dan fra 1988 i en annen stilart. Under Higashi sensei sin ledelse deltok Ingebrigtsen på en treningsleir i Skottland våren 1993.

Etter et treningsopphold ved Higashi sensei sin dojo i Toronto sommeren samme år, ble Ingebrigtsen gradert til 2. dan i Chito-ryu under en treningsleir i Banff, Canada, i august. Etter dette skiftet UKK stilart til Chito-ryu høsten 1993. Bodø karateklubb, som Rune Ingebrigtsen hadde startet i 1980, fulgte etter i 1994 og skiftet til Chito-ryu.

Våren 1994 ble de første graderinger på dannivå holdt i Norge, og under påsyn av sensei Higashi bestod seks personer prøven til shodan.

Higashi Sensei 1999.

Norske utøvere har besøkt sohonbu i Japan en rekke ganger foruten at mange har besøkt søsterklubber i Nord-Amerika og Europa. Og siden 1992 har Chito-ryu Norge arrangert ikke mindre enn 16 instruktørbesøk fra utlandet. Hele syv ganger har det vært den populære Higashi sensei som har kommet. Soke sensei har vært i Norge to ganger og Tanaka sensei har vært her på tre besøk.

Samlet er det ved årsskiftet 2002/2003 vel 25 aktive dan-graderte utøvere i Norge. Av disse har syv oppnådd gradering til nidan mens to er gradert til sandan: Johnny Tverlid og Trond Erdal. Rune Ingebrigtsen bestod i juni 2000 prøve til shihan, og ble i august 2001 gradert til godan.

Rune Ingebrigtsen ved Musashi sin grav i Kumamoto.

I august 2002 arrangerte UKK internasjonal treningsleir i Bergen. Soke Sensei, fem kyoshi 8. dan, og fire andre høyt graderte intruktører deltok. Leiren varte i fire dager, og hadde ca 90 deltakere fra hele verden; Japan, Canada, Australia, Skottland, Irland, England, Ungarn og Norge.